Nå når til og med mine trofaste lesere (les: Tonks) begynner å etterlyse ny bloggpost, hva annet kan jeg gjøre enn å adlyde?
Grunnen til at jeg ikke har blogget en stund er rett og slett fordi jeg er lat. Skikkelig lat. Det er ikke det at ingenting har skjedd, for jeg klarer jo alltid å tiltrekke meg ett eller annet morsomt/snodig/rett ut sært, men jeg er også veldig god til å bare henge. Og henge gjør jeg, hovedsakelig med søskenbarnet mitt. Jeg tilbringer nesten mer tid hos henne og tante enn jeg gjør i min egen hybel. Men it's all good; de har hund, jeg har begynt å strikke, og dagene går med til bittelitt skole, gå tur med hunden, strikking og å se Disney Channel (Hannah Montana og Jonas Brothers er undervurdert). Og wrestling på lørdagene.
For å kjapt oppdatere dere, kommer en liste over snodige ting som har skjedd i det siste:
- En dame spurte meg om å lese høyt for henne sist jeg var på bokhandelen. Jeg skal innrømme at jeg ikke gjorde det, siden boken jeg så på var på engelsk, hun helt tydelig var hjerneskadet, og så på meg med sånn kjærlighet i blikket at jeg var sikker på at hun hadde fulgt meg hjem hvis jeg hadde gitt henne lillefingeren. Jeg bare forklarte litt sånn spakt at jeg ikke leste, jeg bare så, også heiv jeg fra meg boka og sprang fra bokhandelen så fort som bare det. Classy, ikke sant?
- Jeg satt på café en dag og så ut mot gaten. Det kom to menn gående. Rett utenfor vinduet mitt la den ene seg ned (la oss kalle ham mann 1), hvorpå den andre (som vi for enkelthets skyld kaller mann 2) plasserte seg godt mellom bena på kameraten. Mann 2 dro mann 1s føtter godt rundt midjen sin og bøyde seg over ham. Også lå de der da, på asfalten, og lo godt. Jeg lurer på om det var litt kiling inn i bildet også. I hvert fall litt lett magepoking. Også reiste de seg og gikk videre som ingenting hadde skjedd. Et godt tilfelle for My Life is Average.
- I går ringte verdens mest perverse mann meg fra trønderavisa. Han ville bare høre om jeg mottok den, og i tillegg dra et par pervovitser. Jeg lo godt med; det er definitivt rekorden i antall "det sa brura óg"-vitser pr. telefonsamtale. Vi skal ringes neste uke også.
Såeh... Hva skjer hos dere for tiden? Noe spennende å fortelle?
torsdag 12. november 2009
søndag 4. oktober 2009
Her skal det egentlig være en eller annen spøk om pølse og... du veit, pølse.
Jeg kommenterte en annen blogg med denne historien her nå nettopp, og måtte dele den med dere. Det er visse ganger jeg ikke aner hvordan jeg klarer å komme opp i situasjoner som denne:
Jeg var ute i går kveld. Suksess, jeg var full uten å merke det; den type fyll hvor du er kjempeglad og hemningsløs og i skikkelig godt humør.
Jeg står på Seven-Eleven, på vei hjem, og bare må ha pølse. Jeg er egentlig ikke særlig glad i pølse, og har blitt ganske snodig på det etter jeg jobbet på bensinstasjon et år. Pølsa må være laget akkurat sånn og sånn, og jeg er definitivt ikke særlig lett å ha med å gjøre. Heldigvis er jeg blid mens jeg kommanderer personalet.
Etter å ha brukt lang tid på å bestemme og ombestemme meg, klarer jeg å få bestilt pølse. Og roper "LØKEN UNDER PØLSA!" til den stakkars fyren som står i pølsedisken. Jeg har på det stadiet her drukket så mye at jeg tror jeg er verdens mest sjarmerende og elegante menneske, og strener bort til pølsedisken, hvor det står en stakkars mann og venter på sin pølse. Jeg tar opp ketchupen, og klarer å miste den rett ned i gulvet. Jeg prøver å ta i mot flasken, og bommer selvfølgelig. I stedet for klarer jeg å få et godt tak i underlivet til den stakkars utenomforstående fyren som står der.
Jeg står altså der, med ketchupflaska på gulvet, pølsa i venstre hånd og høyrehånda godt plassert på skrittet til en helt ukjent fyr.
Hva gjør jeg? Jeg får latterkick. Heldigvis var det en kul fyr, og han lo like godt som meg og begynte å prate med meg. Han var kokk. Lagde ikke så mye pølse. Skulle tenke på meg neste gang han lagde wiener.
Likevel, jeg har klart å antaste en ukjent fyr. Han kommer nok aldri til å glemme den gangen han var på byen i Trondheim og en eller annen full dame tok ham på taska.
Sånn så livet ut for meg og venninna mi Chrstianne i går. Hæla i taket, altså. Dette er sånn typ ni på kvelden. Det ble bare bedre utover natten også. Vi endte opp nakne, inntulla i dynene våre, på nach.
Jeg var ute i går kveld. Suksess, jeg var full uten å merke det; den type fyll hvor du er kjempeglad og hemningsløs og i skikkelig godt humør.
Jeg står på Seven-Eleven, på vei hjem, og bare må ha pølse. Jeg er egentlig ikke særlig glad i pølse, og har blitt ganske snodig på det etter jeg jobbet på bensinstasjon et år. Pølsa må være laget akkurat sånn og sånn, og jeg er definitivt ikke særlig lett å ha med å gjøre. Heldigvis er jeg blid mens jeg kommanderer personalet.
Etter å ha brukt lang tid på å bestemme og ombestemme meg, klarer jeg å få bestilt pølse. Og roper "LØKEN UNDER PØLSA!" til den stakkars fyren som står i pølsedisken. Jeg har på det stadiet her drukket så mye at jeg tror jeg er verdens mest sjarmerende og elegante menneske, og strener bort til pølsedisken, hvor det står en stakkars mann og venter på sin pølse. Jeg tar opp ketchupen, og klarer å miste den rett ned i gulvet. Jeg prøver å ta i mot flasken, og bommer selvfølgelig. I stedet for klarer jeg å få et godt tak i underlivet til den stakkars utenomforstående fyren som står der.
Jeg står altså der, med ketchupflaska på gulvet, pølsa i venstre hånd og høyrehånda godt plassert på skrittet til en helt ukjent fyr.
Hva gjør jeg? Jeg får latterkick. Heldigvis var det en kul fyr, og han lo like godt som meg og begynte å prate med meg. Han var kokk. Lagde ikke så mye pølse. Skulle tenke på meg neste gang han lagde wiener.
Likevel, jeg har klart å antaste en ukjent fyr. Han kommer nok aldri til å glemme den gangen han var på byen i Trondheim og en eller annen full dame tok ham på taska.
Sånn så livet ut for meg og venninna mi Chrstianne i går. Hæla i taket, altså. Dette er sånn typ ni på kvelden. Det ble bare bedre utover natten også. Vi endte opp nakne, inntulla i dynene våre, på nach.
mandag 21. september 2009
Helg
Jeg har hatt nok en begivenhetsrik helg i trondheim, som egentlig bare besto i å drikke mest mulig og henge mest mulig med folk. Det er liksom det man gjør som student i Trondheim, har jeg funnet ut.
Fredag var jeg og Cathrine på Dagfinn Lyngbø, og lørdag ble tilbrakt med søskenbarnet mitt Runa og venninnen hennes, Emily. Jeg sov til tre (jeg veit! Jeg aner ikke hvordan jeg gjør det! Jeg skulle egentlig skive exphiloppgave, men det ble jo ikke noe særlig av. Nå må jeg sitte i morgen i stedet for. Sukk), møtte Runa og vennene hennes på cafè, drakk to kopper kaffe, og dro hjem for å ordne meg. Så dro vi på fest hos en kompis etterpå. Det er sjelden jeg er på fester hvor gutte-jente-ratioen definitivt er i min favør (les: ti gutter på en jente), og kvelden kulminerte med at jeg ble filmet/intervjuet med mobilen til en eller annen kis i sånn omtrent en halvtime, og sluttet med at jeg ble serenadert på gitar - av samme kis. Fryktelig søtt, faktisk. Eller, Runa og Emily insisterte på at det hele faktisk var litt kvalmende, men jeg var brisen og blid på den tiden, så jeg synes bare det var koselig. Men når jeg tenker meg om i ettertid, så vet jeg ikke heeeeelt hvordan jeg hadde reagert hvis en helt ukjent kis kom opp til meg med mobilvideokameraet, et glis og replikken: "jeg må bare filme deg sånn at jeg husker deg i morgen".
I dag har jeg egentlig bare hengt med Runa - vi er en skummel miks mellom bestevenner og søstre. Enda morsommere for meg ble det da Runa fortalte meg dette like før vi skiltes i dag:
"Folk spør meg hva jeg driver med etter skolen, og jeg svarer 'nei, jeg henger med søskenbarnet mitt da, stort sett...', og de blir helt stille og får sånn "stakkars deg"-blikk og sier medfølende: 'åååja.'"
Det er ikke noe galt i å tilbringe størsteparten av tiden din med famile altså, jeg lover!
Fredag var jeg og Cathrine på Dagfinn Lyngbø, og lørdag ble tilbrakt med søskenbarnet mitt Runa og venninnen hennes, Emily. Jeg sov til tre (jeg veit! Jeg aner ikke hvordan jeg gjør det! Jeg skulle egentlig skive exphiloppgave, men det ble jo ikke noe særlig av. Nå må jeg sitte i morgen i stedet for. Sukk), møtte Runa og vennene hennes på cafè, drakk to kopper kaffe, og dro hjem for å ordne meg. Så dro vi på fest hos en kompis etterpå. Det er sjelden jeg er på fester hvor gutte-jente-ratioen definitivt er i min favør (les: ti gutter på en jente), og kvelden kulminerte med at jeg ble filmet/intervjuet med mobilen til en eller annen kis i sånn omtrent en halvtime, og sluttet med at jeg ble serenadert på gitar - av samme kis. Fryktelig søtt, faktisk. Eller, Runa og Emily insisterte på at det hele faktisk var litt kvalmende, men jeg var brisen og blid på den tiden, så jeg synes bare det var koselig. Men når jeg tenker meg om i ettertid, så vet jeg ikke heeeeelt hvordan jeg hadde reagert hvis en helt ukjent kis kom opp til meg med mobilvideokameraet, et glis og replikken: "jeg må bare filme deg sånn at jeg husker deg i morgen".
I dag har jeg egentlig bare hengt med Runa - vi er en skummel miks mellom bestevenner og søstre. Enda morsommere for meg ble det da Runa fortalte meg dette like før vi skiltes i dag:
"Folk spør meg hva jeg driver med etter skolen, og jeg svarer 'nei, jeg henger med søskenbarnet mitt da, stort sett...', og de blir helt stille og får sånn "stakkars deg"-blikk og sier medfølende: 'åååja.'"
Det er ikke noe galt i å tilbringe størsteparten av tiden din med famile altså, jeg lover!
onsdag 16. september 2009
Skeptisk
Jeg er en hardbarka skeptiker. I sommer overtalte mamma meg til å lese boken Bad Science (i den grad "overtalelse" kan bety "les denne, ellers kommer jeg til å sitere boken med en særdeles salig stemme hvert eneste stille øyeblikk i løpet av ferieturen"), og etter det har jeg blitt noget frelst. Og desto mer skeptisk til alt som ikke er 1) korrekt forsket på og som ikke har gitt stabile og grundige resultater og 2) bevist over enhver tvil ved forskning/empiriske bevis/logikk. Tro meg, å se reklamer med meg er ikke nødvendigvis en rolig affære.
I tillegg har jeg et helt fag dedikert til forskningsmetode. Av og til er jeg helt overbevist om at jeg har kommet til himmelen.
Enda bedre har jeg det når jeg da finner Tim Minchin. Og jeg håper at jeg klarer å omvende noen av dere:
Storm
Tony the fish og If you open your mind too much, your brain will fall out.
If I didn't have you
I tillegg har jeg et helt fag dedikert til forskningsmetode. Av og til er jeg helt overbevist om at jeg har kommet til himmelen.
Enda bedre har jeg det når jeg da finner Tim Minchin. Og jeg håper at jeg klarer å omvende noen av dere:
Storm
Tony the fish og If you open your mind too much, your brain will fall out.
If I didn't have you
mandag 14. september 2009
Stem!
Folkens, jeg skal være litt alvorlig her. I dag har jeg en oppfordring: STEM! Det er nok få av dere som ikke har fått med dere at det er valgdag i dag, og jeg håper inderlig at dere enten planlegger å stemme, eller allerede har forhåndsstemt.
Jeg skal ikke fortelle dere hva dere skal stemme på (selv om jeg er godt forankret på den rødgrønne siden, og hvem vil vel ikke gå glipp av å være lik meg, eyh... eyh! Eyh? Nei?), men håper virkelig dere har tenkt å bruke stemmeretten deres. Det kommer ikke til å ta så veldig lang tid, og dere bidrar til å opprettholde noe av det viktigste i Norge: demokratiet.
Ta på dere støvlene (okei, her i Nord-Trøndelag er det strålende sol, men jeg kan se for meg at det høljer ned andre steder), sett dere på bussen/sykkelen/gå/kjør til valglokalet, og stem.
Det var det jeg tenkte å si i dag. Nå skal jeg stikke og stemme (jeg skal til og med stemme i kirkevalget. Som Tim Minchin sier: In for a penny, in for a pound! Dessuten har min mor gjennomført enorme undersøkelser på hvem som er rett kandidat i bispevalget. Har jeg egentlig noen alternativer her?), også skal jeg spille piano, før jeg setter meg på toget tilbake til Trondheim og tilbringer kvelden og natten på valgvake hos min tante.
Stemmer dere i år? Og vil dere fortelle meg hva?
Jeg skal ikke fortelle dere hva dere skal stemme på (selv om jeg er godt forankret på den rødgrønne siden, og hvem vil vel ikke gå glipp av å være lik meg, eyh... eyh! Eyh? Nei?), men håper virkelig dere har tenkt å bruke stemmeretten deres. Det kommer ikke til å ta så veldig lang tid, og dere bidrar til å opprettholde noe av det viktigste i Norge: demokratiet.
Ta på dere støvlene (okei, her i Nord-Trøndelag er det strålende sol, men jeg kan se for meg at det høljer ned andre steder), sett dere på bussen/sykkelen/gå/kjør til valglokalet, og stem.
Det var det jeg tenkte å si i dag. Nå skal jeg stikke og stemme (jeg skal til og med stemme i kirkevalget. Som Tim Minchin sier: In for a penny, in for a pound! Dessuten har min mor gjennomført enorme undersøkelser på hvem som er rett kandidat i bispevalget. Har jeg egentlig noen alternativer her?), også skal jeg spille piano, før jeg setter meg på toget tilbake til Trondheim og tilbringer kvelden og natten på valgvake hos min tante.
Stemmer dere i år? Og vil dere fortelle meg hva?
lørdag 12. september 2009
Hjemme!
Jeg tilbringer helgen hjemme hos min mor, og det er utrolig godt. Jeg har nemlig klødd etter å få spille piano igjen, og det første jeg gjorde da jeg kom inn døra i går, var å springe bort til pianoet. Jeg rakk knapt å ta av meg skoene, skal jeg innrømme, og min mor er sterkt nedprioritert til fordel for en særdeles cheesy versjon av Ahas "Take on me". Jeg spiller den i tillegg inn (med mitt fantastiske hjemmelydstudio - det består av dataen, audacity og en singstarmikrofon. Er jeg skikkelig sporty, legger jeg den ut her etter jeg er ferdig - så får dere høre meg både synge og spille (dårlig) piano. Hooi! Er det stemning for det, eller blir jeg da en sånn ekkel se-på-hva-jeg-kan-blogger?
Nå lager mor vafler, og jeg nyter å ikke gjøre noe som helst. Det er skikkelig, skikkelig koselig å være hjemme!
Nå lager mor vafler, og jeg nyter å ikke gjøre noe som helst. Det er skikkelig, skikkelig koselig å være hjemme!
mandag 7. september 2009
Sofastyr og papp
Hverdagen kryper sakte, men sikkert inn hos meg i Trondheim. Jeg har på en eller annen måte klart å unngå den typiske "begynne å studere - ikke gjøre noen ting"-fella, og jeg skal innrømme at jeg er ganske stolt over meg selv. Jeg er oppe tidlig på morgenene og går på forelesning, jeg leser pensum, henger med venner (det er helt utrolig hvor mye kaffe man kan drikke i løpet av en dag), møter nye folk og koser meg hjemme. Det er i tillegg (ganske) ryddig på rommet, og senest i går vasket jeg klær og kjøkken. Jeg har blitt så ansvarlig at det nesten er til å spy av.
I dag fikk jeg endelig levert sofaen min (siden verken min mor eller jeg så lyst på å bære den opp alle trappene til leiligheten - den gleden fikk i stedet for to gutter fra postens bring-service), og brukte innmari lang tid på å pakke den ut av all pappen, ta på trekket, og ikke minst finne ut hvor i all verden jeg skulle plassere den uten at det så ut som jeg bodde på tre kvadrat. Med god hjelp fra den ene roomien min og masse, masse prøving, fant jeg en løsning som ikke ga assosiasjoner til en meget, meget trang celle.
Etter-bilde. Jeg tok ikke før jeg begynte å gjøre om, og jeg gidder jammen meg ikke å flytte tilbake så dere får se.
Nå har jeg i tillegg gått med pappen opp til gjenvinningsstasjonen oppe ved biblioteket, og det var en utflukt i seg selv. Etter en del stapping og enda mer god hjelp fra samme roomie, fikk vi puttet alt i en av pappeskene, og jeg dro like så godt en afrikadame og gikk med den på hodet hele veien. Noen blikk fikk jeg, der jeg labbet med hendene over hodet og forsøkte å ikke glippe pappesken, men jeg trøster meg med at jeg ikke er like eksentrisk som mannen som går rundt i nordregate og synger høylytt blues inn i hullet på gitaren sin (hva heter det? Gitarkasse? Man skulle tro en eks-musikkstudent ville ha visst sånt).
Sådet. Hvordan tilbringer dere dagene deres for tiden? Og er jeg virkelig så flink som jeg ser for meg at jeg er (mistenker nemlig at svaret er nei)?
I dag fikk jeg endelig levert sofaen min (siden verken min mor eller jeg så lyst på å bære den opp alle trappene til leiligheten - den gleden fikk i stedet for to gutter fra postens bring-service), og brukte innmari lang tid på å pakke den ut av all pappen, ta på trekket, og ikke minst finne ut hvor i all verden jeg skulle plassere den uten at det så ut som jeg bodde på tre kvadrat. Med god hjelp fra den ene roomien min og masse, masse prøving, fant jeg en løsning som ikke ga assosiasjoner til en meget, meget trang celle.
Etter-bilde. Jeg tok ikke før jeg begynte å gjøre om, og jeg gidder jammen meg ikke å flytte tilbake så dere får se.
Nå har jeg i tillegg gått med pappen opp til gjenvinningsstasjonen oppe ved biblioteket, og det var en utflukt i seg selv. Etter en del stapping og enda mer god hjelp fra samme roomie, fikk vi puttet alt i en av pappeskene, og jeg dro like så godt en afrikadame og gikk med den på hodet hele veien. Noen blikk fikk jeg, der jeg labbet med hendene over hodet og forsøkte å ikke glippe pappesken, men jeg trøster meg med at jeg ikke er like eksentrisk som mannen som går rundt i nordregate og synger høylytt blues inn i hullet på gitaren sin (hva heter det? Gitarkasse? Man skulle tro en eks-musikkstudent ville ha visst sånt).
Sådet. Hvordan tilbringer dere dagene deres for tiden? Og er jeg virkelig så flink som jeg ser for meg at jeg er (mistenker nemlig at svaret er nei)?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
